Utnevnelsen av Øystein Mæland til politidirektør har utløst et ras. Av to grunner: Mæland har allerede et barn kjøpt av surrogatmor i USA, og nummer to er i “produksjon”. Dette må regjeringen ha visst da Mæland ble forespurt – han hadde etter sigende ikke søkt. Mæland er Jens Stoltenbergs personlige venn og var hans forlover. Dermed griper utnevnelsen av Mæland også inn i debatten om nepotisme og innavl i Arbeiderpartiet og SV. Ett særtrekk ved denne kulturen er at det finnes ett sett av regler for vanlige folk, og et sett for nomenklaturen.

Surrogati er forbudt ved norsk lov. At regjeringen kan utnevne en politidirektør som aktivt bryter norsk lov er mer enn oppsiktsvekkende. Det er en provokasjon. En dobbel eller trippel-provokasjon.

Regjeringen signaliserer likegyldighet og/eller manglende respekt for norsk lov. Ved å utnevne ham til politidirektør foretar regjeringen en form for skjending: det er å trampe på og krenke loven.

En ting er et brudd: Mæland bryter loven når han kjøper et barn fra en kvinne i USA. Det er ikke tillatt etter norsk lov, og det burde ha juridiske konsekvenser. Har barnet rett på norsk statsborgerskap? Just like that?

Men det groveste er regjeringens handling: som ved å utnevne Mæland til politidirektør foretar noe som minner om skjending av loven, og det er noe annet enn et lovbrudd.

Skjending/profanering grensende til blasfemi rommer en dobbelthet: når man kan ta loven og dra den ned i søla, har man oppnådd å ydmyke og krenke loven. Loven lar seg ikke krenke av noen utenfra. Den lar seg ikke “fornærme”. Den er selv autoritet. Men når den som utformer loven selv ydmyker den, er det snakk om en form for skjending. Den er subtil og grov på en gang.

Kun lovens kilde kan begå en slik krenkelse. Det er det Jens Stoltenberg og Knut Storberget med hele regjeringens velsignelse har gjort.

Det er samtidig en krenkelse av demokratiet og en hån mot folket: -Se hvor stupide dere er. Vi – eliten – er hevet over plebsen. Loven er noe som er til for formens skyld. I realiteten kan vi gjøre som vi vil.

Saken viser at regjeringen ikke forstår hva legitimitet er. Legitimitet er ikke noe man eier, det er noe man forvalter, på vegne av folket, og må leve opp til. Regjeringen gjør ikke det. Den snur legitimiteten på hodet, og deri ligger skjendingen, som har et religiøst utspring. Derav forbindelsen til blasfemi. Regjeringen som ellers er opptatt av å forstå å beskytte muslimers tro og æresfølelse, viser en total mangel på ærefrykt for egen kultur.

Ærefrykt har en religiøs opprinnelse. Mangler regjeringen enhver fornemmelse av lovens opphav i en respekt for det immaterielle, det metafysiske, av et hierarki der mennesket ikke står øverst?

Ligger hunden begravet i at Arbeiderpartiet har denne arven som henter legitimitet også fra et annet sted: fra ideer som står over eller utenfor norsk historie, som hviler på Marx og Lenin. Tanker om historiens mandat, om retten til å handle på vegne av. Som kan føre til forestillinger om å være hevet over vanlig sekulær lov og rett.

Kan det være noe slikt som ligger i bunnen av utnevnelsen av en lovbryter til politidirektør? Noe slikt har ellers bare forekommet i krigstid og under okkupasjon.

Med alle fibre i kroppen burde lovlydige politikere kjent at dette var galt. Ikke bare galt, men en profanering av loven og øverste myndighet. Av autoriteten. Det som måtte være igjen av den.

Regjeringen og Stoltenberg sier at det er en annen autoritet som gjelder: 68-ernes og den seksuelle revolusjons autoritet, som igjen er kapret av de homofile. Denne frigjøringsideologien står over loven. Det er et drøyt stykke, men utnevnelsen kan vanskelig forstås annerledes. Det er en anerkjennelse av Mælands surrogat-transaksjon med barn.

Mæland har et problem. Men Regjeringen valgte å overse det og utnevne ham til politidirektør. Da er det regjeringen som har et problem og som i neste omgang blir vårt problem. Hva gjør et folk som har en regjering som tramper på loven? Både bokstavelig og i overført betydning.

Det er en lang tradisjon som her brytes. Av nomos, gresk for lov. Når antinomos – lovløshet – konstituerer seg som lov er noe fundamentalt galt, og konsekvensene blir deretter.

http://www.document.no/2011/06/regjeringens-lovskjending/

Tips oss hvis dette innlegget er upassende